Hvorfor selge når vi kan dele?

- Det er mye som er bra med Norge. Jeg tenker på et eksempel som Altinn. Vi opererer i 30 land. Vi kunne ha rebrandet Altinn og solgt det fra Norge til andre land.

Sitatet er fra Henrik Müller-Hansen, gründer og daglig leder i tech-selskapet Gelato. Han var nettopp blitt spurt om hva som krevdes for at Gelato kunne fortsette å konkurrere i et globalt marked.

Det er alltid hyggelig å høre at noen har tro på den plattformen vi utvikler. Jeg tror også det finnes mange land der ute som kunne hatt nytte av våre løsninger for å løse behovene for dialog mellom offentlig sektor, virksomheter og privatpersoner. Men vi ønsker ikke å selge.

Bygd for deling

Vi utvikler nå tredje generasjon Altinn-plattform. De to tidligere har vært bygget på hyllevareløsninger i markedet som er blitt kjøpt inn og tilpasset. Denne gangen har vi valgt å bygge på åpen kildekode, og sette sammen flere mindre produkter til en plattform som til sammen løser mange av offentlig sektor sine behov.

Vi bygger ikke bare på åpen kildekode – vi deler også det vi lager som åpen kildekode. Dette gjør vi fordi vi mener at jo flere som tar i bruk en løsning, jo flere kan bidra. Og jo flere som bidrar, jo bedre er grunnlaget for å få til de beste løsningene. Vi er ikke alene om å tenke slik. I Sveits har de lovfestet at alt det offentlige utvikler eller bestiller skal være åpen kildekode.

At Altinn er åpen kildekode er en av forutsetningene for at løsningen er definert som et digitalt fellesgode av FN-støttede Digital Public Goods Alliance (DPGA). DPGA ble etablert som et svar på FN sin anbefaling om digitale fellesgoder, og arbeider med å fremme åpne kildekodeløsninger for en mer rettferdig verden. Altinn er en mulig brikke i at vi skal nå FNs bærekraftsmål på global basis. Når vi har en brikke i et så viktig puslespill ville det være feil å ta betalt for den.

Andre land trenger ikke å kjøpe Altinn. De kan se på det vi har lagd, og ta i bruk de delene de har nytte av.

… og samskaping

Den internasjonale delingen har så langt ikke gitt mye effekt, noe vi håper og tror vil endre seg framover. Heldigvis har vi gode erfaringer med at norsk offentlig sektor har bidratt med flere hundre bidrag til koden i Altinn 3, og dermed oppnådd økt deling og samskaping.

Når en virksomhet blir en del av Altinn-samarbeidet og tar i bruk ett av Altinn-produktene, kjøper de ikke bare tilgang til en fellesløsning: de blir en del av et større felleskap som er satt opp for å dele, samskape og lære av hverandre.

Da Utdanningsdirektoratet skulle tilby sin løsning for elevundersøkelsen på arabisk, oppsto et behov for at Altinn skulle støtte språk som skrives fra høyre mot venstre. Istedenfor å bestille funksjonalitet i en «ferdig» løsning, valgte de selv å bidra med å utvikle det som var nødvendig for at løsningen skulle støtte dette. Det de utviklet er delt tilbake med fellesskapet, slik at andre som har tilsvarende behov framover kan ta det i bruk.

Mer fornuftig ressursbruk

Samskapingen skjer også for konkrete tjenester. Da Helse Nord-Trøndelag trengte et skjema for avviksmelding, kunne de sjekke hvordan Helse Møre og Romsdal hadde løst tilsvarende behov. Istedenfor å starte fra scratch, kunne de ta utgangspunkt i hvordan andre hadde løst behovet. Resultatet; en tjeneste etablert med minimal innsats og kostnad. Slik bidrar fellesløsningene til mer fornuftig bruk av samfunnets ressurser. Et konkret grep for omstilling av offentlig sektor som bidrar til digitalisering og effektivisering.

Vi er ikke alene om å tenke slik og vi vet at dette fungerer på internasjonalt nivå. Ett eksempel er DHIS2, en annen av de norskutviklede digitale fellesgodene, viste under Covid-pandemien at en smittesporingsløsning utviklet i Sri Lanka kunne dekke behovene som plutselig dukket opp i andre land. DHIS2 brukes nå i over 80 land, gir helsetjenester til 3,2 milliarder mennesker, og er verdens største helseplattform. Her har vi definitivt noe å strekke oss etter.

Oppsummert er jeg enig med Müller-Hansen i at Altinn 3 har internasjonalt potensial, men ikke i hvordan det best kan utnyttes. Mitt retoriske spørsmål blir derfor «Hvorfor selge når vi kan dele?»