Vi må finansiere offentlige prosjekter smidigere

Smidig utvikling og prosjekter som skal skape brukereffekter på tvers av virksomheter og sektorer utfordrer budsjett- og rapporteringsprosessene i offentlig sektor. Det gjelder alle, ikke bare NAV.

Skal vi få mer ut av skattebetalernes penger og møte brukerne som én digital offentlig sektor, holder det ikke lenger å bare dele ut midler til enkeltvirksomheter alene. Vi må se opp fra egen navle.

Offentlig sektor må i større grad ha felles målbilder og løse mer i fellesskap. Departementene må gi oppdrag som krever samarbeid på tvers av virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer. I dag er vi i stor grad prisgitt at virksomhetene initierer slike samarbeidstiltak selv.

Heldigvis finnes det flere gode eksempler, som NAV. Det er bra og viktig. Men: uten sterkere intensiver, kommer vi ikke i mål.

Mekanismene må støtte behovet for samarbeid

Skate, det strategiske samarbeidsorganet for digitalisering i staten, anbefaler at vi tar i bruk mulighetsrommet i dagens styringssystem. Det handler om felles budsjettposter, mål og resultater for satsinger – og samordnede tildelingsbrev. Departementene kan også bruke rammefinansiering og stille krav til reell effekt for brukerne, ikke aktivitetskrav. Dette vil, som Holte riktig påpeker, i større grad harmonisere med smidige utviklingsaktiviteter hos virksomhetene.

Etter å ha møtt og gitt råd til over 70 offentlige virksomhetsledere de siste årene, erfarer også Digitaliseringsrådet at overgangen til smidig produktutvikling utfordrer dagens finansieringsmodeller.

Erfaringsrapporten understreker at fornyelse av offentlig sektor vil kreve kontinuerlig utvikling og samarbeid på tvers, og utviklingen er positiv. Men det er et men: vi trenger finansierings- og
styringsmekanismer som understøtter behovet for samarbeid.

Risikerer dyrere digitalisering

Det er politisk vilje og forventning til at offentlige tjenester skal utvikles for og sammen med brukeren. Vi vet det skaper bedre tjenester for alle, en mer effektiv forvaltning og at det reduserer digitalt utenforskap. Det krever at vi involverer brukerne tettere i tjenesteutviklingen.

Prosessene må være så smidige at vi kan følge teknologiutviklingen og endringer i brukerbehovene. Dagens budsjettprosesser er, som Holte riktig påpeker, ofte basert på fossefallsmetoden.

Bare den innledende prosessen med å få finansiering til tiltaket kan ta flere år. Om vi ikke tar i bruk større smidighet i budsjett- og styringsprosessene, som i pandemien, er min påstand at offentlig sektor vil bruke mer penger på digitalisering enn nødvendig – og samtidig levere dårligere tjenester til brukerne.

Har bevist at det fungerer

Pandemien viste at smidighet og samarbeid gir resultater og at det er mulig å jobbe smidig og tverrgående – og samtidig ivareta krav til styring og rapportering.

Under pandemien leverte vi samfunnskritiske løsninger i rekordfart – ved å jobbe prestisjeløst sammen, dele ressursene og bruke våre felles ressurser – vårt felles, digitale økosystem.

Aldri har budsjettprosessene eller samarbeidet på tvers vært mer smidig enn under pandemien og for Ukraina-flyktningene.

Vi må våge å utfordre

Om vi får på plass forpliktende målbilder og overordnede planer for digitalisering på tvers av departementene, løser vi behovene for budsjettstyring og kontroll. Om departementene stiller krav til underliggende etater om at de skal samarbeide brukerorientert, vil samarbeidet mellom dyktige folk blomstre.

Pandemien viste at offentlig sektor kan og vil samarbeide – og at vi leverer raskt og godt dersom felles mål og rammebetingelser er på plass. La oss legge til rette for å utnytte kraften som ligger i de innovative og dyktige teknologimiljøene i offentlig sektor.

Da må vi også våge å utfordre hvordan vi finansierer og styrer.

Kanskje er dette essensen i tillitsreformen?