Evangeliet om datadeling

Ett år med påbud om å dele

Årets julegave skulle være i form av tusenvis av veldokumenterte datasett med rød sløyfe på – men nåværende status i Felles datakatalog (data.norge.no) vitner ikke om at påbudet om å publisere databeskrivelser i like stor grad har hatt ønsket effekt.

Det er snart ett år siden digitaliseringsrundskrivet (2019) påla statlige virksomheter å tilgjengeliggjøre og dokumentere datasettbeskrivelser i Felles datakatalog. Minimumet var at dette skulle gjøres når virksomheten endret eller etablerte en tjeneste, herunder oppgraderer fagsystem eller digitale tjenester.

Påbudet innebærer at datasett skal beskrives etter rammeverk for informasjonsforvaltning, slik at en øker tilgjengeligheten og brukervennligheten på dataene. Fremtidsvisjonen er at data skal være en verdiskapende ressurs for samfunnet, og deling og økt konsum av data skal bidra til innovasjon, åpenhet og effektivisering av forvaltningen. Derfor er det i dag behov for en felles tilnærming til hvordan data best mulig kan utnyttes på tvers av forvaltningen.

Felles rammeverk for informasjonsforvaltning skal gi tilstrekkelige føringer og støtte slik at offentlige virksomheter kan utveksle og dele data med hverandre. Målet er at vi på sikt skal få til «en digital offentlig sektor».

Engelen, gjeterne og sauene må føre budet videre

Forutsetningen for målsetningen om «kun én gang» er økt oppmerksomhet rettet mot arbeid med informasjonsforvaltning. Om virksomheter lar være å dokumentere dataene på en slik måte at andre har en reell sjanse til å kunne vurdere kvalitet og gjenbrukspotensiale, kommer vi aldri til å nå det punktet hvor innbyggere kun trenger å oppgi opplysninger til forvaltningen «én gang».

Foreløpig ser det ikke ut til at informasjonsforvaltning er satt særlig høyt på agendaen hos offentlige virksomheter. Et rundskriv er antakelig ikke tilstrekkelig for å oppnå fortgang på regjeringens målsetting. I tillegg til velmenende ord, er det også nødvendig med flere engasjerte gjetere som går foran og fører budskapet videre, og en engel som kan lyse veien opp og gi gode råd langs ferden, slik at vi ikke ender i villniset. Det skader heller ikke med en sprek saueflokk som følger etter og breker høyt om at dokumentasjon av data og datakvalitet er viktig. Det er på tide at informasjonsforvaltning blir tatt på alvor.

Det er ikke fullt i herberget vårt

Felles datakatalog skal være et knutepunkt mellom datakonsument og datatilbyder. På den måten er Felles datakatalog en viktig del av det digitale økosystemet for å kunne realisere sammenhengende offentlige tjenester. I Felles datakatalog kan alle virksomheter, både private og offentlige, publisere informasjon om de dataene som virksomheten selv har ansvar for.

Felles datakatalog skal slik sett gjøre det mulig for andre virksomheter å få tak i nødvendig opplysninger om andres data. Dette gjelder for eksempel beskrivelser av datakvalitet, om en kan få tilgang til data gjennom et API, hvordan dataene henger sammen i en tjeneste og hva dataene betyr, m.m. Vi ser at det i løpet av det siste året har vært en svak oppadgående kurve for publiserte datasett i Felles datakatalog etter at digitaliseringsrundskrivet ble utgitt. Derimot er potensialet langt høyere enn det som er nåværende status.

For at Felles datakatalog skal få økt bruksverdi er det nødvendig at det faktisk er mulig å finne ettertraktede databeskrivelser i katalogene.

For at vi skal få til en felles oversikt over hva virksomhetene mener med dataene de bruker, og i hvilken sammenheng begrepet brukes, fordrer det at begrepene i datasettet beskrives nærmere. Hva som menes med begreper som ‘person’, ‘enhet’ og ‘sivilstand’ kan være definert ulikt hos virksomhetene, og det er ikke en selvfølge at begrepet ‘person’ er gitt de samme opplysningstypene. Eksemplet nedenfor viser at ‘person’ kan være definert ulikt:

Muligheten for at et datasystem skal kunne utveksle data med et annet system, avhenger blant annet av at det foreligger klart definerte begrepsforståelser. Om virksomhet A definerer ‘person’ annerledes enn virksomhet B hindrer det maskinell samhandling. For å oppnå «sammenhengende tjenester» og «kun én gang» må det være felles enighet om hva dataene betyr. Det innebærer at dataenes betydning er avtalt mellom de som skal bruke dataene.

Men hvordan kan vi oppnå en felles begrepsforståelse der det er hensiktsmessig? Og hvem skal være ledestjerna for å utarbeide en forent avtale for begreper som skal brukes i sammenhengende tjenester? Dette er spørsmål vi er nødt til å ta stilling til for å få til en mer effektiv og rettssikker deling av data i offentlig sektor fremover.

Her har lovgiver et ansvar for at det utarbeides digitaliseringsvennlige begreper i lovverket der hvor det er mulig og formålstjenlig. Spørsmålet som står ubesvart er da hvem som skal være ledestjerna for begreper som ikke kommer til uttrykk i lovgivningen, men som det er behov for å utarbeide fellesoffentlige forståelser av. Det blir en julenøtt vi må knekke.