Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?

Etter vår vurdering er det ikke mye som skiller mellom alternativ 2 og 3. Grunnen til at vi faller ned på alternativ 3, er som følger:

• En samhandlingsforskrift som samler relevante krav ett sted under forvaltningsloven, sikrer at rekkevidden er den samme for alle kravene. Dersom kravene er i ulike forskrifter, kan vi risikere at kravene får ulik rekkevidde, og dermed økt fare for at vi ikke får den samme grad av samhandlingsevne i og med offentlig forvaltning.
• Det vil være enklere å gjøre kravene kjent for dem som skal følge kravene dersom de samles i en forskrift fremfor å spre kravene ut på ulike forskrifter. En samhandlingsforskrift som et juridisk virkemiddel i arbeidet med å realisere regjeringens digitaliseringsstrategi vil styrke arbeidet med å gjøre forskriften kjent, videre vil det være enklere å forstå kravene, siden de er i en kontekst av å realisere ambisjonene i strategien.
• Ved å bruke forskriften som virkemiddel for å realisere regjeringens digitaliseringsstrategi vil vi enklere sikre at de kravene som stilles, er relevante.
• Ressursmessig tror vi ikke at det er forskjell på alternativ 2 og 3 i den løpende forvaltningen. Selv om Digdir kan få gevinster ved at endringene i krav gjennomføres av andre, i andre forskrifter, så vil det være usikkert hvor mye tid og ressurser som må brukes til å påvirke dem som er ansvarlig for andre forskrifter.
• Det vil sannsynligvis være en større oppgave å etablere samhandlingsforskriften (alternativ 3) enn en desentralisert modell (alternativ 2), men vi vil ha langt bedre kontroll med tiden det tar å få alternativ 3 på plass. Siden innretningen i alternativ 3 skal være et virkemiddel som i høyere grad understøtter regjeringen og KS’ digitaliseringsstrategi, vurderer vi også at en noe større innføringsinnsats vil medføre mer effektiv ressursbruk enn de andre alternative tiltakene.

På denne bakgrunn anbefales alternativ 3 – en samhandlingsforskrift.

Selv om vi anbefaler en samhandlingsforskrift, så bør vi alltid vurdere hvor krav bør forskriftsfestes. En spisset samhandlingsforskrift medfører altså ikke at vi anbefaler å flytte alle krav som i større eller mindre grad påvirker samhandlingsevne, til denne forskriften. Vi anbefaler på denne måten at deler av den desentraliserte modellen (alternativ 2) gjennomføres, ved at domenespesifikke samhandlingskrav som allerede er hjemlet i særskilt lovverk, beholdes der. Dette gjelder blant annet det samhandlingsrettede på eID-området, krav til universell utforming, og arkivstandarder. På denne måten sikrer vi også at krav framkommer i riktig kontekst, og vi unngår overlappende regulering.

Anbefalt tiltak har blitt forelagt Arkitektur- og standardiseringsrådet. Konklusjonen fra rådet er som følger: «Fleirtalet av rådet støttar ei samhandlingsforskrift. Motstemmene støttar den desentraliserte modellen, eller ein kombinasjon av begge.» I tillegg kom det innspill fra rådet som pekte på utfordringer knyttet til å gjøre standardene mindre detaljerte i forskriften.